Sørgediktet skrevet i 1649, av sogneprest til Nærøy, Michel Mogensen, var opprinnelig en del av et mindre åttekantet portrett av Christopher som nå er gått til grunne av tidens tann, eller i en av de mange kirkebranner. Men en avskrift av dette skal finnes i en bispeprotokoll i Trondheim.
I samme avskrift nevnes også en gravstein, som heller ikke finnes lengre: «Selvsamme Mands Liigsteen ligger neden paa Gulvet med følgende Opskrift. Her under ligger begraven Hæderlige og Vellærde Mand Hr. Christopher Hansson von Affelen, Sognepræst til Foesnes Præstegjeld, og Proust over Nummedalen, som døde den 22 May 1646 med sin kiere Hustrue, ærlig og gudfrygtige Qvinde Margrethe Hansdatter Bernhov som døde den 11 Augusti Aar 1631. Gud give dennem med alle Guds udvalde en glædelig Opstandelse.»
Selve teksten på epitafiet lød slik i gjengivelsen som sto i NST X s.38 og i «Stamtavle over slægten Bernhoft» :
Reverendi, doctissimiqve viri, Dn. Christophori Affelmanni, qvi fuit Comminister / et Pastor Overhaldensium Annis(!) octo, Pastor Ecclesiæ Foesnensis et Prepositus Religionis Annos triginta, viduus trium annorum, martitus utriusqve uxoris annos triginta, obiit a diem (!!) suum 22 Maij Ao 1646, cum vixisset hoc in mundo annos sexaginta tres.
Affelmanni tibi gemebundum scribere Carmen
debeo si valeam, tristissimum onumqve melos
Vult id amor Patriæ, nobis quam fata dedere
communem hæc memores nos jubet esse sui.
Postulat id studium, nobis commune quod olim
Gymnasium pariter Nidrosiense dedit
Petrus cum Magno soepi cognomina fratres
Rectores Patriæ quando fuere Scholæ
Et quæ nos inter succrevit tempore longo
quam non contraxit vulgus amicitia.
Quando novemsilium studiis acuebat amoenis
Ingenii, dotes Hafnia, docta tui.
Affelmanni tibi doctorum triga virorum
convenit, hos referam, si mea Musa potest.
Tu non immerito Fredericus diceris alter.
Taubmannus, pacis nam studiosus eras.
Ambitio, lites et vanæ prælia lingvæ
turbant, custodes sæpe gregemque Dei.
Imo, quod res est, liceat mihi vera fateri
Iustitiæ Christi præco disertus eras.
Pavisti fidus custos bis quatuor annos
Overhaldenses fronde saluti fero.
Annos triginta hinc Oracula dia docebas
plebem Fosniacam, Biblia parva simul
Lutheri magni Compendia, sedulus unde
sinceræ Anthistes Religionis eras.
Cura tibi, via docte, fuit servire juventæ
adsveta lacti, simplicibusque viris.
Annis triginta cum conjuge charus utraqve
vivebas, concors, et sine lite thorus
Semper erat Thalami bis septem pignora casti
linqvebas, gentis splendida pulcra tuæ.
Horum bis tria sunt mortis sicelire refecta
atqve suas gauderit coelitus inter avos.
Affelmanne senex esto Coelichius alter
Andreas, coeli nam tibi porta patet.
Sed tua pacio erat concors Ecclesia, sic tu
officio, sic tu re Fredericus eras.
Admiranda tuæ fuit et facundia lingvæ
cujus ab ore pii mel fluit Eloquii.
Quem non dum vixti, tua concia docta movebat
saxo præduro durior ille fuit.
Ad me scripsisti mellitos sæpe lepores
quales Taubmanni creva diserta tulit.
Fecit ad electam Pomander verba coronam
Eloquii culta fertilitate sui.
Ignaros docuit, moestos hilaravit et ursit
virtutis studium, sustulit omne seclus.
Lustra duoque decem vivendo sospes agebat
annos tres lustris addere quando licet.
Spiritus ætherii transscendit culmen Olympi
et Paradisiacos inter ovat Genios.
Affelmanne senex Iustus mihi diceres alter
Ionnas anno si turturis instar eras.
Tres annos qvoniam tentebas vivere coelebs.
Conjuge defuncta, quæ tibi nupta prior
Proque Novem Musis tria ter nunc grammata nobis
reliquit, quæ sunt dictio trita satis.
Sequimini.
Seniori pie defuncto rudi minerva hæc opposuit Collega moestissimus Michael Magni F Pastor Nær: